Viewing entries tagged
coaching

Takk Fabian Stang!

Comment

Takk Fabian Stang!

Takk Fabian, takk! 

Mens jeg lå og tøyde en litt stiv rygg på yogamatta i morges, så satte jeg tilfeldig over en replay av “Sommeråpent” på NRK1.

Fabian Stang, der var du! Sommerbrun og med fine lyse bukser og som alltid, et godt smil. Programleder Marte Stokstad hadde i min mening imponerende bra timing på replikker og spørsmål, tydelig at tema både interesserte henne og kjemien med intervjuobjektet var upåklagelig!

Hvorfor sier jeg TAKK til deg Fabian? Jo, det har selvsagt med din åpenhet for din egen psykiske helse og “ups and downs” å gjøre og at du så naturlig deler noen av dine erfaringer fra dette siste året etter at du måtte gå av som Ordfører i Oslo.

Bam! Rett på en “smell”. Så smertefullt, som bare folk som har vært i din situasjon kan begripe. 

Hva er det som skjer når en autoritet, som Fabian Stang er i Norge i dag forteller om sin angst og depresjon? Og om sin utfordring med å si “nei” til ting? 

Jeg tror folk reagerer veldig forskjellig, noen blir trygge og har ikke noe problem med å vise kjærlighet og omtanke, mens andre blir veldig usikre og enten later som de ikke hørte noe (såkalt “gå i frys/fornektelse”) eller at de blir stressa og ubekvem og aner ikke hvordan de skal takle situasjonen. 

Er det slik vi vil ha det? At folk blir ubekveme og stressa når vi snakker om vonde følelser?

DETTE KAN VI GJØRE NOE MED! JEG SYNES DET ER PÅ HØY TID MED EN REVOLUSJON, ET PARADIGMESKIFTE I HVORDAN VI SER PÅ PSYKISK HELSE! 

Gratis: 5 tips til Lykkefølelsen!

Jeg tør her og nå påstå at det er lettere enn vi har trodd til nå! 

Hva om det å havne i en “down” eller en psykisk “dipp” er noe POSITIVT? Hva tror du hadde skjedd med Fabian om han ikke hadde havnet i en dipp i fjor etter en laaaang periode med et sinnsykt kjør? Kanskje kroppen hans hadde sagt FULL STOPP og banket på porten til St. Peter isteden for å havne midlertidig i gørra her på jorden? Kanskje han heller hadde blitt alvorlig syk? 

Jeg kjenner mange mennesker, både igjennom jobben min som Familie og Executive Coach og som privatperson, som har gått igjennom mer eller mindre heftige perioder med redusert mental helse. ALLE jeg har snakket med, selv om de har vært igjennom alvorlige psykoser eller “bare” et brist i å takle hverdagens utfordringer, sier i ettertid at det de var igjennom var en GAVE! Noen går til og med så langt å si at det var en gavepakke fra Gud og at de aldri vill vært foruten. 

Endelig fikk de muligheten til å bli kjent med seg selv og også kjenne på kjærligheten til livet og det som virkelig betyr noe. 

I noen kulturer, så ser man på en forkjølelse som kroppen sitt signal på at man bør ta det litt med ro. En naturlig oppretting av den indre balansen. Kanskje er det slik med vår mentale helse også? En dipp i humør er et varsel om at nå bør vi kanskje gjøre noe annet eller ta det litt rolig?  

En jeg kjenner, som har hatt alvorlige psykiske problemer med langvarig innleggelse sier at om 20 år, så kommer hverken institusjoner og psykologer til å finnes lenger. Et drastisk og provoserende utsagn for mange, men sier litt. 

Å være mentalt nede for telling krever tid, ro og kjærlighet for å komme tilbake i balanse igjen.

Jeg vil heller kalle det å være psykisk syk som å være midlertidig ut av balanse. For å komme dit, må man ha kjørt i feil gir altfor lenge og slitt girkassa helt ned. Noen tankemønstre trenger kanskje å byttes ut, andre trenger litt smøring, kjærlighet og hvile. 

Hva er det egentlig, som setter oss ut av balanse? 

Nå som høstsemesteret snart er i gang for fullt igjen, synes jeg det er perfekt timing for å sette lys på akkurat dette, også med tanke på barn og ungdom og alle krav som stilles i dag. 

Tenk på en gammeldags vektskål. Like tung på begge sider for å være i balanse. For oss mennesker kan det bety like mye aktivitet i hodet og kropp, som hvile. Blir det for mye eller lite av det ene, kommer vi ut av balanse. 

Det er ikke farlig med stress, vi er designet for den tilstanden også, så lenge stresset holder seg innenfor ca 20 min hver andre, tredje dag. Nok til at kroppen får restituert seg imellom “slagene”. Konstant følelse av stress derimot, er skadelig. 

Hva er det som stresser oss? 

Vi blir stresset når tankene våre begynner å gå opp i tempo, fort, på speed. Derfor er det rett og slett tankene våre som gjør oss stresset. Tankene våre.

De usynlige, flyktige, formløse, stadig skiftende tankene våre. Wow…. 

Tanken på alt vi har å gjøre, tanken på karakterene vi trenger for å komme inn på det og det studiet, tankene på dama, som forlot oss, tankene på hybelkaninene i huset, tankene på en kjæreste, tankene på drømmejobben, tankene på den vanskelige kollegaen, tankene på det kommende styremøtet, tankene om økonomien, tankene om å ikke være god nok, tankene på å ikke være tynn nok eller rik nok. F***ing provoserende, right? 

Hemmeligheten er at dette er helt revolusjonerende fantastisk at det “bare” er tankene våre som stresser oss. De tankene vi tror så hardt på og oppfatter som sannheter. “Ja, klart jeg gruer meg til å holde den presentasjonen” “Klart jeg er deppa over å ikke komme inn på det studie”! #tanker

La oss ta ett skritt tilbake, siden du nå har kommet så langt i mine tankebaner her med å lese dette….

Vi skal gi både våre egne og andres tanker kjærlighet og aksept. Dette er veldig viktig slik at hodet kan få den tryggheten og roen det trenger til å komme på andre, nye og friske tanker.  Noen ganger trenger vi mere tid til å “heles” f.eks. ved for mye langvarig stress på kropp og sjel eller hvis vi har mistet en vi elsker. Tankene føles virkelige fordi tankene gir oss følelser i kroppen. Vi føler tankene våre. Helt på ekte. 

Når vi slutter å ta tankene våre som “sannheter”, men heller for det de er, nemlig tanker, så blir vi heller ikke så stresset og negativt påvirket av kompliserte og vonde tanker. Det betyr ikke at vi ikke skal bry oss om mennesker som sliter. Tvert imot. Men det betyr at vi også kan fungere bra, selv om vi ikke er helt på topp. Dette gjør også at vi kommer fortere opp igjen.  

Når vi ser tankene våre for det de er, nemlig “tanker”, så blir vi heller ikke så provosert av negative uttalelser fra en person som midlertidig har mistet sin sunne fornuft. Vi ser og skjønner at personen sine tanker i øyeblikket bare har gått rett vest. Da blir vi roligere, mere ressursfylte og dermed også (mye) smartere og klokere enn om vi hadde gått forsvar.    

Hva skjer med deg når du begynner å legge merke til:

Når tankene dine begynner å gå på speed?

Når tankene kryper fort eller sakte ned i de lavere etasjer?

Når du bare godtar at det er helt ok å være litt i gropa og samtidig stoler på at tankene og humøret klatrer opp igjen helt av seg selv uten hjelp av ytre stimuli “hva-det-nå-enn-er-du-tyr-til-for-å-slippe-den-dårlige-følelsen”. 

Til slutt....du trenger ikke lenger være så redd for andres dårlige humør, siden du nå vet at det er bare de kjipe tankene som lager følelsene og dermed også humøret. 

De kjipe tankene, som ikker er så smarte, byttes helt naturlig ut med bedre, friske tanker. Akkurat som et skrubbsår som gror av seg selv bare det får hvile til å gro. . 

En god natts søvn, en (løpe)tur i parken, musikk eller noe annet , som “kobler” ut og roer ned kan for mange være fine måter å få heisen til å kjøre oppover igjen på. Det er heller ikke noe galt i å trykke “emergency button” og spørre andre om hjelp og omsorg når du sitter fast der nede. Det kan føles bra for hver og en. 

Det kan være det tar litt lengre tid for noen å bli klar til å ta imot nye tanker, men hvis du slutter å streve sånn, så vil de komme til deg fortere enn du aner! Det gir håp, ikke sant?

Kjære Fabian Stang, fortsett å være åpen, det er så uandelig mye styrke i det og verden trenger den styrken.  Takk! 

Comment